Til Hvem Det Kan Dreie Seg Om: – Poesi Daglig

I Polaroid i en skuff av husetde andre slektninger plukket over, jeg er sløret i bakgrunnen, mopp av sølvfarget hår. Rasp av ashpan når du tømmer ovnener litt som stemmen min, fast i skorsteinen som en rede.Du trenger ikke å vite hvordan jeg utsatte, av min vedvarende frykt for slanger, eller hvordan jeg ga forferdelige gaver da jeg plaget å gi dem i det hele tatt.Jeg ble fortalt av en synsk å huske de uelskede døde, og det gjorde jeg,men ikke på en måte de ville, og husket hvordan de ble stygge da de drankor stjal den løse forandringen fra vaskeriet da de trodde ingen så. Jeg tilbrakte årskriv mine siste brev, skrive av gjelden til en kald seng, late som jeg var opptatt da jeg egentlig var hjemmepinnet til sofaen av en katt.For penger gjorde jeg mange ting—fanget muskrater, smidde takkekort, la menn klappe meg mens jeg danset.For det meste spilte jeg rollen som noen som brydde seg, vippet i stolen min og prøvde å virke engasjert,den opptatt onkel du ikke var helt sikker på at du likte.Det er meg røyke I Winnebago, forlater sinkclean av hår. Jeg er der deadheading rhubarbnobody plager å plukke og mine verdiløse samlinger-fille tepper, betong gnomes – ble mest sannsynlig satt ut i søpla.Noen ganger løy jeg når jeg kjedet meg. Jeg ville at du skulle vite hva jeg visste, selv om jeg til slutt ga det uppreferring å få deg til å le.Dette livet jeg ledet var for det meste privat, og timer ble bruktweeping bat guano fra et smuldrende sett med trapper.Ingen visste halvparten av det, og ingen syntes å bry seg.Jeg forutså hvordan neglisjert byen kirkegården ble, glimt i en visjon rustne gjerdet som la i hjort.De fjernet barken fra juniperssom til slutt kom ned i en storm.Jeg var i den stormen, blåst ut over icetoward Arcadia. Det er en by i Wisconsinand ikke noe navn for paradis.